Det Norske Akademis Ordbok

revelje

revelje 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; reveljen, reveljer
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
reveljen
ubestemt form flertall
reveljer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[reve´ljə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk réveil, til réveiller 'vekke', fra latin re-, se re-, og vigilare 'våke'; jf. vigilie
BETYDNING OG BRUK
1 
militærvesen
 morgensignal, ordre til militæravdeling, mannskap om å stå opp (tidligere gitt med horn eller trompet, nå oftest gjennom høyttalere)
 | jf. rosignal, tappenstrek
EKSEMPLER
  • reveljen går
  • blåse revelje
  • slå revelje
SITATER
  • snart lyder vel reveljen. Derfor må jeg opp snarest
     (Terje Stigen Krigen 144 1989)
  • reveljen gikk ved 5-tiden, Endre syntes det var som om trompetfanfaren skar inn i øregangene
     (Torill Thorstad Hauger Lincolns blå soldat 70 1990)
2 
overført
 sterk lyd
; sterkt lydsignal
SITATER
  • naar skipperen nikker søvnig, [stormen] lader reveillen gaae
     (J.S. Welhaven Samlede Digterverker II 88)
     | stormen setter inn og gjør ham våken
  • aa reis paa væggen og blæs en lang revelje hos din moster!
     (Vilhelm Krag Baldevin 90 1925)
     | en lang marsj; jf. marsj
  • hun vil la sin vårberusede revelje [fra kirkeklokken] løpe som et kontrapunkt over sjøen
     (Pål Gerhard Olsen Fredstid 124 2000)
  • [bilens] horn vekket meg fra disse behagelige tankebaner. Alfred Melingen lå på reveljen
     (Lars Saabye Christensen Bernhard Hvals forsnakkelser LBK 2010)