rekke - Det Norske Akademis ordbok

rekke

substantiv

BØYNINGen; rekken / rekka, rekker

UTTALE[re`k:ə]

ETYMOLOGI

fra middelnedertysk recke, reck, tysk Reck; jf. rekkverk; jf. også rekke

BETYDNING OG BRUK

især skogbruk, snekkerfag

(tilskåret smal) trestang

EKSEMPEL

SITAT

[kornhesjer av] knaggestøre og lange, tynde stænger eller rækker

(Norsk Folkeblad II 321/1)

1.1

trestang eller stativ (festet til vegg e.l.) til å henge noe på eller stille noe opp mot

| jf. tallerkenrekke

sjøfart, skipsbygging

overkant av skansekledning eller rekkverk langs et fartøys side

; reling

SITATER

[det gikk] for fulle seil med le rekke i vannet

(Seilas 1936/36/2)
han tog tag i vantet, svang sig op paa rækken

(Alexander L. Kielland Skipper Worse 10 1882)
de [stod] langs rekken alle mann for å se på lannet og den forjettende blå vann-flaten

(Fridtjof Nansen Gjennem Sibirien 45 1914)
en [kanon]kule tok både rekken og livbåten før de kom noen vei

(Aksel Sandemose Eventyret fra kong Rhascall den syttendes tid om en palmegrønn øy 22 1950)

UTTRYKK

over rekken

over bord

; fra skipet

la noe gå over rekken
[mennene] forsvinner over rekken

(Norges Handels- og Sjøfartstidende 1931/80/3/6)

| forlater skipet
jf.

skumsprøyten fra de sorte bølgene drev inn over rekken

(Agnar Mykle Lasso rundt fru Luna 406 1954)