Det Norske Akademis Ordbok

provokatør

provokatør 
substantiv
BØYNINGen; provokatøren, provokatører
UTTALE[provokatø:´r]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk provocateur, av latin provocator, til provocare; se provosere
BETYDNING OG BRUK
1 
særlig politikk
 person som lar seg bruke som redskap for provokasjon
SITAT
  • [han] hadde mange norske liv på samvittigheten som Gestapo-agent og provokatør
     (Aftenposten 09.05.2015/14)
1.1 
person (især i politiet) som fremprovoserer eller deltar i kriminell handling for å skaffe bevis mot dem som begår handlingen
 | jf. agent provocateur
SITAT
  • i dag har politiet ikke adgang til å bruke provokatører
     (ABCNyheter 04.07.2015)
2 
person som bevisst provoserer gjennom sin oppførsel eller sine uttalelser
SITATER
  • [de] stemplet Tranmæl som provokatør og klasseforræder
     (Einar Gerhardsen Unge år 167 1974)
  • [regissøren] har gjennom flere tiår markert seg som en provokatør i norsk film og offentlighet
     (nrk.no 29.04.2015)