pandemonium
substantiv
MODERAT BOKMÅLet; pandemoniet, pandemonier 
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
pandemoniet
ubestemt form flertall
pandemonier
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[pandəmo:´nium]
ETYMOLOGI
fra latin pandaemonium; første ledd fra gresk pan 'alt', jf. pan-; annet ledd daemonium 'ond ånd, demon, hedensk gud, Djevelen', fra gresk daimonion, avledet av daimon 'gud', jf. demon; i denne
betydningen fra engelsk pandemonium, først brukt av den engelske dikteren John Milton (1608–74)
i verket Paradise Lost (1667)
BETYDNING OG BRUK
2
litterært
bolig for onde ånder
; helvete
2.1
overført
vilt, øredøvende spetakkel
SITAT
-
nå skulle vi gutta kose vårs. Litt propre former først, så kunne det skli ut som det pleier, sakte og rolig og organisk, mot pandemonium(Torgrim Eggen Jern LBK 2010)