Det Norske Akademis Ordbok

pådutte

pådutte 
verb
BØYNINGpåduttet, påduttet, pådutting
UTTALE[på:´dutə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
jf. dansk form pådutte; annet ledd av uviss opprinnelse; jf. også dialektalt dutte 'dytte', beslektet med dytte
BETYDNING OG BRUK
1 
nå sjelden
 (uten grunnlag) påstå at noen har, besitter, står bak (meninger, uttalelser, egenskaper e.l.)
; prøve å tillegge
SITATER
  • [ingen skulle] kunne paadutte hende godhed for menneskene
     (Ragnhild Jølsen Samlede skrifter II 8)
  • pådutte en mann meninger som ikke har været fremsatt
     (Morgenbladet 1932/12/4/3–4)
  • falske og slette kunstverk skal ikke påduttes Leonardo, selv om den kunsthistoriske vind blåser i den retning
     (Jens Thiis Leonardo da Vinci XXIV 1949)
2 
nå sjelden
 prakke på
; pådytte
SITAT
  • disse lette formiddagswhiskyer som dere angelsaksere liker å pådutte forretningsvennene deres
     (Johan Borgen Lillelord 54 1955)