ordinarius
substantiv
BØYNINGen; ordinariusen, ordinarier 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
ordinariusen
ubestemt form flertall
ordinarier
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[år-dina:´rius]
ETYMOLOGI
fra middelalderlatin ordinarius 'regulær biskop, dommer, professor', til latin ordinarius (adjektiv);
se ordinarius (adjektiv); jf. ordinarium; i denne betydningen trolig forkortet form av professor ordinarius
BETYDNING OG BRUK
1
om katolske forhold
geistlig embetsmann (ofte biskop) som har kirkelig jurisdiksjon
over et visst område (stift)
2
især om tyske forhold
professor i fast stilling
3
foreldet
leder for skoleklasse
; klasseforstander