Det Norske Akademis Ordbok

opprører

opprører 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; opprøreren, opprørere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
opprøreren
ubestemt form flertall
opprørere
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
etter tysk Aufrührer; jf. opprør og opprøre
BETYDNING OG BRUK
person som deltar i eller gjør opprør
; rebell
SITATER
  • vi gav vor magt til en redelig mand; men finder en oprører
     (Bjørnstjerne Bjørnson Sigurd Slembe 97 1862)
  • Jesus Kristus er den største oprører, som nogen tid har levet
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 393 1873)
  • en oprører … som går til det [opprøret] med furore, uten skygge av tvil eller sympati med motstanderen
     (Lorentz Eckhoff Adelsmannen 62 1938)
  • [Margjit Hjukse] er en opprører som ikke gikk i kirken og straffes derfor med bergtaking
     (Profil 1974/nr. 2/14)
  • flere av byene som hadde falt til opprørere, deriblant byen Timbuktu, ble brakt under myndighetenes kontroll igjen
     (Cecilie Hellestveit og Gro Nystuen Krigens folkerett 69 2020)