Det Norske Akademis Ordbok

opprøre

opprøre 
verb
ETYMOLOGI
sammensatt av opp og røre; trolig påvirket av tysk aufrühren 'røre om'; se også opprørt og opprørende; jf. opprør
BETYDNING OG BRUK
1 
vekke sterk harme (på grunn av urettferdighet, umoralske handlinger e.l.)
SITATER
  • jeg er nær ved at oprøres over Dem, frue
     (Henrik Ibsen Gengangere 77 1881)
  • der er én ting, som oprører min retfærdighedsfølelse
     (Henrik Ibsen Vildanden 181 1884)
  • forresten så oprører det mig, Max, at du … kaster stænk på Estelles karakter!
     (Helge Krog Blåpapiret 24 1928)
  • en komposisjon så fullkommen at man nesten opprøres mot den i dens ulastelighet
     (Jens Thiis Leonardo da Vinci 279 1949)
  • det opprører henne voldsomt at mennesker som er fysisk i stand til å avle barn, etterpå gir blaffen i dem
     (Anne B. Ragde Fosterstilling LBK 2003)
2 
refleksivt
 
opprøre seg
 foreldet
 reagere heftig og forbitret (mot)
SITAT
  • hun oprørte sig imod det
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede Digte I 133)