Det Norske Akademis Ordbok

oppkaste

oppkaste 
verb
ETYMOLOGI
i denne betydningen jf. tysk aufwerfen, i denne betydningen etter tysk aufwerfen; i denne betydningen etter tysk sich als ___ aufwerfen, jf. også eldre dansk opkaste 'velge til konge'; uttrykksmåten viser til den gammelgermanske skikken med å løfte den nyvalgte kongen opp på et skjold og bære ham rundt for at han skulle kunne sees av alle
BETYDNING OG BRUK
1 
litterært, nå mest som adjektivisk perfektum partisipp
 grave (ut)
SITATER
  • Othar fandt ham i marken sysselsat med at opkaste en grav
     (M.C. Hansen Othar af Bretagne 168 1819)
  • en sort nylig opkastet gravhaug
     (Henrik Ibsen Hærmændene på Helgeland (1873) 109)
  • det var vanskelig å gå vekk fra den ny-senkete kisten, og alle blomstene som lå tilbake på den oppkastete graven
     (Ole Robert Sunde Jeg føler meg uvel 16 2019)
1.1 
litterræt, i videre bruk
 danne
; bygge
; anlegge
; kaste opp
EKSEMPEL
  • oppkaste en skanse
2 
sjelden, mest i perfektum partisipp, især om kroppsdel
 vende oppover
 | jf. kaste
SITATER
3 
litterært
3.1 
sjelden, især ved spørsmål eller tvil
 fremkaste
; utkaste
 | jf. kaste
SITAT
  • forfatteren … opkaster … sig [et] spørgsmaal
     (Henrik Ibsen Samlede verker XV 123)
     | stiller seg et spørsmål
3.2 
refleksivt
 
oppkaste seg
 egenrådig tilta seg myndighet, stilling (som)
EKSEMPLER
  • oppkaste seg til dommer i en sak
  • oppkaste seg til enehersker
SITATER
  • Askeladden [hadde tydeligvis] oppkastet seg til hennes ridder
     (Agnar Mykle Sangen om den røde rubin 209 1956)
  • – Her er denne ene mann kommet for å bo som fremmed her, og så vil han alltid oppkaste seg til dommer!
     (Karl Ove Knausgård En tid for alt LBK 2004)