Det Norske Akademis Ordbok

mundering

mundering 
substantiv
BØYNINGen; munderingen, munderinger
UTTALE[munde:´riŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til foreldet form mundere, fra eldre tysk mundieren, middelhøytysk muntieren, fra fransk monter; jf. montere og suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
1 
om eldre forhold
 uniform
; mundur
SITAT
  • jasaa, har kongen vært i byen? … Og var han i mundering?
     (Johan Bojer Samlede verker V 18)
1.1 
soldatuniform
SITATER
  • [han] klædte sig i fuld mundering, lagde dragonsadlen paa dragonhesten baade med pistolhylstrene og pistolerne
     (P.Chr. Asbjørnsen Norske Folke- og Huldre-Eventyr 281 1879)
  • [soldatene dukket] opp i større eller mindre flokker og var lette å kjenne på munderingen
     (Bergljot Hobæk Haff Sigbrits bålferd LBK 1999)
2 
spøkefullt
 klær
; utrustning
SITAT
  • jeg gaar i den mundering jeg havde paa i vaar
     (Knut Hamsun Rosa 173 1908)