Det Norske Akademis Ordbok

modalitet

modalitet 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; modaliteten, modaliteter
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
modaliteten
ubestemt form flertall
modaliteter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[modalite:´t]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av middelalderlatin modalitas, avledet av modalis 'med hensyn til måten', avledet av modus 'måte'; se modal; jf. suffikset -itet
BETYDNING OG BRUK
1 
(en viss) væremåte
; egenskap
SITAT
  • usikkerheten er vår modalitet, og risikoen drivkraft for ny viten
     (Karin Sveen Klassereise 23 2000)
2 
logikk, filosofi
 visshetsgrad av en logisk dom
UTTRYKK
deontisk modalitet
se deontisk
epistemisk modalitet
se epistemisk
3 
språkvitenskap
 uttrykk for den talendes holdning til et saksforhold
 | jf. modus, modal
EKSEMPEL
  • modalitet gis språklig form ved modale hjelpeverb og visse adverb, f.eks. «du kan ha rett i det» og «du har nok rett i det»
SITAT
  • en scene som peker inn mot den psykosomatiske modaliteten som Kristeva kaller den semiotiske
     (Unni Langås Forandringens former 51 1999)
4 
musikk
 anvendelse eller preg av andre skalaer enn de alminnelige dur- og mollskalaer, især kirketonearter
5 
medisin
 sans, f.eks. syn, hørsel, berøringssans