marsk
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; marsken, marsker 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
marsken
ubestemt form flertall
marsker
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[marsk]
ETYMOLOGI
fra middelnedertysk marsch, av germansk *mariska-, *mariskō, avledet av *mari- 'hav'; beslektet med latin mare 'hav'
BETYDNING OG BRUK
geografi
flat, leirete og fruktbar kyststrekning, dannet ved avleiringer
av hav og elver
| til forskjell fra gest
SITATER
-
Irlands grønne enger, Hollands fruktbare marsk, Danmarks blide sletter
-
ved høyvann strømmer vannet inn over marsken, ved lavvann ut igjen