stallare
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; stallaren, stallarer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
stallaren
ubestemt form flertall
stallarer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[sta`l:arə]
VARIANTstallar
ETYMOLOGI
av norrønt stallari, fra middelalderlatin stabularius 'stallmester', avledet av latin stabulum 'stall'; jf. gammelengelsk steallere
BETYDNING OG BRUK
1
om forhold i norrøn tid
person som er ansvarlig for kongens stallvesen
2
om forhold i norrøn tid
høy hirdembetsmann hos kongen, som taler på hans vegne
på tinget, er leder for hirden og dommer i hirdsaker
| jf. marsk
SITATER
-
dersom det er dyrket i jorden til en baron eller stallare eller merkesmann, skal hver av dem ta bot(Jo Rune Ugulen Kristiansen (oversetter) Magnus Lagabøtes landslov 122 2024)
-
Dagfinn Bonde, Håkons stallare
-
i stolen sidder Harald Gille, hans staller sidder ved samme bord| i sceneanvisning
-
stallar, har vi ikke en gave til Thjostalf?
-
eders stallare herr Ulfius skal følge eder i herr Brastias’ lignelse