Det Norske Akademis Ordbok

manne

manne 
verb
MODERAT BOKMÅLmannet, mannet, manning
preteritum
mannet
perfektum partisipp
mannet
verbalsubstantiv
manning
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ma`n:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt manna 'gjøre til mann'; i denne betydningen jf. engelsk man (verb); se også mannes
BETYDNING OG BRUK
1 
nå bare i uttrykk
 sette mot i
UTTRYKK
manne seg opp
ta mot til seg
; ta seg sammen
; stramme seg opp
  • du ser virkelig dårlig ud. Men du må mande dig op
     (Henrik Ibsen Samfundets støtter 163 1877)
  • hvis noen så ham når han var svak, … greide han ofte å manne seg opp og skjule hvordan det var med ham
     (Benedicte Meyer Kroneberg En rettferdig krig LBK 2012)
2 
som s-verb (med refleksiv betydning)
 
mannes
 litterært, foreldet
 bli (voksen) mann
SITAT
  • jf.
     Henrik Wergeland Samlede Skrifter II,2 302
3 
sjøfart, foreldet
 bemanne
EKSEMPEL
  • manne båtene
UTTRYKK
manne rær
la besetningen ta plass på rærne (som æresbevisning)