lukt - Det Norske Akademis ordbok

lukt

substantiv

BØYNINGen; lukten, lukter

UTTALE[lokt]

ETYMOLOGI

av norrønt lukt, fra middelnedertysk lucht 'luft; lukt'; beslektet med luft; betydningsutviklingen skyldes at lukten ble oppfattet som en luftstrøm, jf. også ange og vær

BETYDNING OG BRUK

(den egenskap å utskille) flyktige stoffer som påvirker visse nerver (lokalisert i nesen) hos mennesker og dyr

| jf. gasslukt, matlukt

EKSEMPLER

en stram lukt
god lukt
hunden kjenner sin herre på lukten
svidd, brent lukt

| (som) av noe svidd eller brent

SITATER

et ildoffer til velbehagelig lugt for Herren

(3 Mos 1,9 eldre oversettelse; 2011: duft)
jeg kendte lugt af kuldslået lin

(Henrik Ibsen Brand (1885) 69)
en lugt som i maven paa en hvalfisk

(Alexander L. Kielland Skipper Worse 115 1882)
blodlugt lignet lugten av raa muld

(Tryggve Andersen Samlede fortællinger II 91)
en surlig lukt av høstmuld og rødnende frukt

(Nils Collett Vogt Ned fra bjerget 144 1924)
luften var mæt av lugter – saltvand, tjæresvette, raatten agn og fiskeslo

(Sigrid Undset Olav Audunssøn i Hestviken II 32 1925)
overført

det var jo mistænkelige saker, … se her var nu atter noget med den rette lugt!

(Knut Hamsun Markens Grøde II 95 1917)

| noe som virkelig var mistenkelig
selv nyfødte barn reagerer negativt på lukten fra dårlig mat

(Inge Eidsvåg Minnene ser oss LBK 2010)
Jerusalem [er] et overflødighetshorn av lukt og lyd

(Christian Borch Ramis vei LBK 2005)
jeg husker luktene av ulike kjæresters gensere

(Tove Nilsen Lystreise LBK 1995)