Det Norske Akademis Ordbok

leilending

leilending 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; leilendingen, leilendinger
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
leilendingen
ubestemt form flertall
leilendinger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[læi`leniŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt leiglendingr, til leiguland 'leiet jord'
BETYDNING OG BRUK
mest om eldre norske forhold
 bonde som leier en jordeiers jord (på livstid)
; bonde som bygsler jord (på livstid)
 | til forskjell fra selveier; jf. landskyld
SITATER
  • hvis en leilending flytter fra en gård og har revet opp fem favner eller mer av gjerdet mellom innmark og utmark, da skal han sette gjerdet opp igjen slik det var
     (Jo Rune Ugulen Kristiansen (oversetter) Magnus Lagabøtes landslov 120 2024)
  • mange av Akersbønderne var leilændinger under klostret
     (Sigrid Undset Kransen 148 1920)
  • overført
     
    [den norske bonde] er idag leilending under centralene
     (Aftenposten 1933/311/2/1)
     | avhengig av, underlagt
  • folketellingen av 1801 viser at det var noe slikt som 83 000 selvstendige gårdbrukere – leilendinger og selveiere – i landet
     (Norges kulturhistorie 3 89 Kåre D. Tønnesson 1980)
  • leilendingen [fikk] det strammere under sine nye herrer fordi godsbesitterne ønsket å presse opp inntektene av jorden
     (Karsten Alnæs Historien om Norge 2 216 1997)
  • flere og flere leilendinger ble etter hvert selveiere [på 1600-tallet]
     (Margit Harsson Stein LBK 2000)