Det Norske Akademis Ordbok

landemerke

landemerke 
substantiv
VARIANTlandmerke
BETYDNING OG BRUK
1 
sjøfart
 lett gjenkjennelig merke på kysten som sjøfarende kan orientere seg etter (ofte brukt i flertall om to eller flere merker som sett i en viss stilling til hverandre angir en seilled eller beliggenheten av en grunne)
 | jf. sjømerke, seilingsmerke og med
SITATER
  • os tjente de [dvs. iskossene] som et godt landemerke
     (Otto Sverdrup Nyt Land I 432 1903)
  • overført
     
    du og Jakob var landemerker for hverandre. Så du den ene, var det bare å slå blikket litt til høyre eller venstre for å finne den andre
     (Levi Henriksen Snø vil falle over snø som har falt LBK 2004)
1.1 
i mer allmenn bruk
 bygning eller annen severdighet som sterkt forbindes med byen eller stedet det befinner seg
SITATER
  • overført
     
    William Nygaard ble som styreformann like mye av et landemerke i styrelosjen som Bjørn Bjørnson i sjefslosjen
     (Nils Johan Ringdal Nationaltheatrets historie 155 2000)
  • et glimt av kjente landemerker som de to fjernsynstårnene, Siegessøyle, Tiergarten, ruinkirken Kaiser Wilhelm-Gedächtniskirche, Potsdamer Platz, Unter den Linden, Brandenburger Tor
     (Dag Solstad 16.07.41 44 2002)
  • han [pekte] mot hoppbakken i Holmenkollåsen. Landemerket lå som vanlig prangende opplyst
     (Jan Kjærstad Kongen av Europa LBK 2005)
  • Slottsfjellet, byens landemerke og kommunesymbol, et bittelite tårn mura ned i bakken på den vesle knausen
     (Harald Rosenløw Eeg Løp hare løp LBK 2008)
2 
landmåling
 merke som landmålere stiller inn målebordet etter
3 
foreldet eller arkaiserende, ofte i flertall
 grenseskjell
; grense
SITATER
  • han [Gud] førte dem til sitt hellige landemerke, til det berg hans høire hånd hadde vunnet
     (Sal 78,54; 2011: sitt hellige land)
  • [borgen] maatte gjøres fastere for at freden kunde verges deroppe ved de nye landemerkerne
     (Sigrid Undset Husfrue 226 1921)