Det Norske Akademis Ordbok

kvitre

Likt stavede oppslagsord
kvitre 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLkvitret, kvitret, kvitring
preteritum
kvitret
perfektum partisipp
kvitret
verbalsubstantiv
kvitring
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kvi`trə]Uttale-veiledning
VARIANTi denne betydningen kvidreInformasjon
ETYMOLOGI
lydord; se også kvitter
BETYDNING OG BRUK
1 
om småfugl
 frembringe korte toner (uten melodi)
SITATER
  • en sangfugl må have rent mæle at kviddre med; aldrig falske toner
     (Henrik Ibsen Et dukkehjem 68 1879)
  • jf.
     
    er det lærkefuglen, som kvidrer derude
     (Henrik Ibsen Et dukkehjem 8 1879)
     | replikk av Helmer, Nora nynner
  • en irisk, som kvidrer i gravens rogn
     (Olaf Bull Digte 77 1909)
  • fuglene [tok] til at kvittre og fløite
     (Sigrid Undset Olav Audunssøn i Hestviken I 325 1925)
  • kvitrende småfugler fløy ut og inn av løvverket
     (Odd Selmer Og verden var som ny LBK 1992)
  • sola står opp og fuglene begynner å kvitre
     (Tonje Røed Udødelig med deg LBK 2001)
2 
overført, om menneske
 snakke med lys stemme på en lett, livlig måte som i tonen minner om småfugler
SITATER
  • tvende damer kvittret stille om et skjørt og silkekast
     (Hans E. Kinck Mands hjerte 51 1927)
  • han skjøv ikke et ord ind i hendes lyse, kvidrende snak
     (Peter Egge Lænken 233 1908)
  • mannen bak [disken] har … et glimt i øyet som får husmødrene til å kvitre som kanarifugler
     (Pål Gerhard Olsen Manndomsprøven LBK 1997)
  • telefonsvareren koblet seg inn, og der var den kvitrende stemmen
     (Jo Nesbø Hodejegerne LBK 2008)
  • – Du verden, enda flere gjester, kvitret hun
     (Unni Lindell Slangebæreren LBK 1996)
  • – Hva kan jeg hjelpe deg med i dag? kvitrer hun
     (Victoria Durnak Senteret 18 2017)
2.1 
sjelden
 snakke (tomt og tankeløst)
; plapre
SITAT
3 
muntlig, sjelden
 tyste