Det Norske Akademis Ordbok

kvial

kvial 
adjektiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLkvialt
nøytrum
kvialt
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kvi:`al]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av kvie med suffikset -al, jf. atal, breial, hugal
BETYDNING OG BRUK
1 
som man kvier eller gruer seg for
; guffen
SITATER
  • det var riktig en trist og kvial tur han Konrad hadde sendt henne ut på nå
     (Oskar Braaten Fugleburet 9 1937)
  • så kvialt det føltes å kvitte seg med fellen en grytidlig morgentime
     (Anders Saus Brødrene på Hundholmen 7 1977)
  • [hun] sprang rakest ned til sjøen og lauget seg. Litt kvialt før det første kaldgrøsset ga seg
     (Anders Saus Brødrene på Hundholmen 121 1977)
2 
som kvier seg (for å komme i gang med noe)
; uvillig
; treg
SITAT
  • August var ikke kvial om morgenen, men så var han også av dem som ville ha tidlig kveld
     (Einar Halvorsrud Langt inne på skogen 105 1959)