kuplett - Det Norske Akademis ordbok

kuplett

substantiv

MODERAT BOKMÅLen; kupletten, kupletter

genus

maskulinum

ubestemt artikkel

bestemt form entall

kupletten

ubestemt form flertall

kupletter

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[kuple´t:]

ETYMOLOGI

fra fransk couplet 'vers; tirade; (i flertall) vise', avledet av couple 'par', av latin copula, se kopula; jf. kobbel

BETYDNING OG BRUK

metrikk

strofeform som består av to vers(linjer), bl.a. brukt som avslutning på den engelske sonett-typen

| jf. sonett

SITAT

teksten var en kuplett, et rimet linjepar der førstelinjen ble gjentatt

(Håvard Rem Bob Dylan 35 1999)

liten humoristisk eller satirisk vise f.eks. i operette eller revy

SITATER

en gjentagelse eller udvidelse af hvad dialogen har udtrykt … er coupletternes oprindelige bestemmelse

(Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 233)
[Erik Bøghs Nytaarsfarce] er … rig paa kvikke hentydninger, fortræffelige couplets og virkelig originale indfald

(Halfdan Kjerulfs dagbøker for årene 1833, 1840, 1850, 1851 67)
han var en flink deklamatør, skrev kvikke leilighetsdikte og kupletter og hadde som festtaler ordet i sin magt

(Rudolf Muus Kristiania forstadsscener og deres skuespillere 36 1924)
den franske lette opera – fra Grétry til Offenbach – har sin styrke i visen, kupletten og romansen

(Børre Qvamme Musikk 161 1944)