kopula
substantiv
MODERAT BOKMÅLet; kopulaet, kopulaer 
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
kopulaet
ubestemt form flertall
kopulaer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ko:´pula]
ETYMOLOGI
fra latin copula 'bånd, forbindelse'
BETYDNING OG BRUK
1
filosofi, i klassisk logikk
verbet være når det forbinder subjekt og et
nominalt predikat i en dom (et kategorisk utsagn), f.eks. alle
mennesker er dødelige
EKSEMPEL
-
i moderne logikk etter Frege er læren om kopula forkastet med henvisning til flertydigheten av verbet «er»
2
grammatikk
verb som tjener til å forbinde subjekt og predikativ, uten å ha noen ikke-grammatisk
betydning i tillegg
EKSEMPEL
-
«være», «bli» og «forbli» kan regnes som kopulaer