Det Norske Akademis Ordbok

kopula

kopula 
substantiv
BØYNINGet; kopulaet, kopulaer
UTTALE[ko:´pula]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin copula 'bånd, forbindelse'
BETYDNING OG BRUK
1 
filosofi, i klassisk logikk
 verbet være når det forbinder subjekt og et nominalt predikat i en dom (et kategorisk utsagn), f.eks. alle mennesker er dødelige
EKSEMPEL
  • i moderne logikk etter Frege er læren om kopula forkastet med henvisning til flertydigheten av verbet «er»
2 
grammatikk
 verb som tjener til å forbinde subjekt og predikativ, uten å ha noen ikke-grammatisk betydning i tillegg
EKSEMPEL
  • «være», «bli» og «forbli» kan regnes som kopulaer
2.1 
i videre bruk
 uselvstendig verb