kroting - Det Norske Akademis ordbok

kroting

substantiv

MODERAT BOKMÅLen; krotingen, krotinger

genus

maskulinum (femininum)

ubestemt artikkel

bestemt form entall

krotingen

ubestemt form flertall

krotinger

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[kro:`tiŋ]

ETYMOLOGI

verbalsubstantiv til krote, avledet med suffikset -ing

BETYDNING OG BRUK

det å krote

; det å dekorere med krot, figurer, snirkler

SITAT

overalt [i Telemark] sees en overdreven lyst til forsiringer (kròting); endogsaa træskoene ere saa udskaarne med tagger og snirkler og roser at det er en lyst at see

(Ivar Aasen Reise-Erindringer og Reise-Indberetninger 1842−1847 92 1917)

det å krote, rable

; det å lage krot, kruseduller

noe som er stygt skrevet eller tegnet

; rabbel

SITAT

du får ikke fem flate sild for en slik papirlapp med kroting på

(Torill Thorstad Hauger Oppbrudd 18 1991)