Det Norske Akademis Ordbok

kriger

kriger 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; krigeren, krigere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
krigeren
ubestemt form flertall
krigere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kri:`gər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
etter tysk Krieger, avledet av eldre tysk kriegen 'føre krig'; jf. suffikset -er
BETYDNING OG BRUK
1 
person som deltar eller har deltatt i krig
; kjemper
; kjempe
; stridsmann
SITATER
  • [en] gammel hærdet kriger
     (Henrik Ibsen Catilina 97 1875)
  • håbløs er en ensom kriger
     (Henrik Ibsen Brand (1885) 113)
  • krigerne strømmet inn i den store kirken og falt på kne på gulvet foran apostelgraven
     (Sissel Lange-Nielsen Korstog 153 1978)
  • krigere fra den sjiamuslimske, iranskstøttede gruppen kjemper i dag side om side med den syriske presidenten Bashar al-Assads styrker
     (dagen.no 06.08.2016)
2 
muntlig
 idrettsutøver som kriger, kjemper hardt
SITAT
  • landslagskapteinen lover norske krigere i kampen mot Spania
     (tv2.no 07.08.2016)