krage
substantiv
UTTALE[kra:`gə]
VARIANTkrave
ETYMOLOGI
av norrønt kragi, fra middelnedertysk krāge 'hals; spiserør; krage'; jf. dansk form krave, av gammeldansk krawæ, også fra middelnedertysk krāge
BETYDNING OG BRUK
1
oppstående eller nedbrettet kant langs halsåpningen på
et klesplagg
EKSEMPEL
-
slå kragen opp
SITATER
-
til kirke gaae mandfolkene [på Jæren] med moderne blaa trøier, fine vester med liggende krave og hvide bymandskraver ned over brystet
-
en luvslidt kavaj med høj krave
-
[Elling] tog ham i kragen
-
kragen [er] bretta opp som i gangsterfilm
-
en kostbar vinterfrakk med en smal … strimmel av lammeskinn rundt kraven
UTTRYKK
ta/gripe (noen) i kragen
overført
holde (noen) tilbake for å irettesette
; ta (noen) i nakken
; ta (noen) i skole
1.2
om eldre forhold
løst bryst
; brystkrage
; skjortebryst
1.3
nå mest muntlig, dialektalt
snipp
SITATER
-
han rundede sig … i nye klær og rene kraver
-
krage og mansjetter lyser som snø
1.4
skomakerfag
nedbrettet kant øverst på lang støvel, særlig på ridestøvel
; støvelkrage
2
utstående eller nedbøyd kant langs randen av noe
SITAT
-
[teltet på båten måtte] ha enslags vandkant, en krave som faldt ut over æsingen
2.2
botanikk
øverste del av en sambladet krone
2.4
sjøfart
ring av seilduk langs kanten av en åpning (særlig i dekk
for mast e.l.) til å tette mot vann
| jf. mastekrage