koppel substantiv BØYNINGet; koppelet, kopler genus nøytrum ubestemt artikkel et bestemt form entall koppelet ubestemt form flertall kopler UTTALE[kå´p:(ə)l] ETYMOLOGI fra tysk Koppel; samme ord som kobbel BETYDNING OG BRUK musikk innretning i orgel som forbinder tonene fra ett manual med de tilsvarende tonene fra et annet med dettes register, eller med en høyere eller dypere oktavtone, slik at to eller flere toner høres når man slår an én