konjugasjon
substantiv
UTTALE[kånjugaʃo:´n]
ETYMOLOGI
fra latin conjugatio (genitiv conjugationis) 'forbindelse', i senlatin også 'verbalbøyning', verbalsubstantiv til conjugare, se konjugere
BETYDNING OG BRUK
1
grammatikk
bøyning av verb (i tall,
person, tid, kjønn, modus)
| jf. deklinasjon
1.1
gruppe av verb som bøyes på samme måte
| jf. bøyningsklasse
EKSEMPEL
-
et latinsk verb av første konjugasjon
2
biologi
kjønnet formering hos bakterier og andre encellede organismer
der to celler legger seg inntil hverandre og utveksler arvestoff