deklinasjon
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; deklinasjonen, deklinasjoner 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
deklinasjonen
ubestemt form flertall
deklinasjoner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[deklinaʃo:´n]
ETYMOLOGI
fra latin declinatio (genitiv declinationis), verbalsubstantiv til declinare 'bøye, bøye av'
BETYDNING OG BRUK
1
astronomi
avstand (målt langs deklinasjonssirkelen) som en stjerne har fra himmelens ekvator
| jf. rektascensjon
2
fysikk
misvisning av kompassnålen
3
grammatikk
3.1
bøyning av substantiver, adjektiver eller pronomener i
tall og kasus
SITAT
-
rektor overgav dem mensa til declination
3.2
bøyningsmåte, bøyningstype eller bøyningsklasse for substantiver,
adjektiver og pronomener
EKSEMPEL
-
«dominus» er et latinsk substantiv i annen deklinasjon