konjugere verb BØYNINGkonjugerte, konjugert, konjugering preteritum konjugerte perfektum partisipp konjugert verbalsubstantiv konjugering UTTALE[kånjuge:´rə] ETYMOLOGI fra latin conjugare, grunnbetydning 'forbinde; føye sammen'; jf. tysk konjugieren, fransk conjuguer, engelsk conjugate BETYDNING OG BRUK grammatikk bøye et verb | jf. deklinere
