Det Norske Akademis Ordbok

komplementaritet

komplementaritet 
substantiv
BØYNINGen; komplementariteten
UTTALE[kompləmentarite:´t]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk complémentarité eller tysk Komplementarität; jf. komplementær og suffikset -itet
BETYDNING OG BRUK
det at noe er komplementært
; korrespondanse mellom entiteter eller forhold som gjensidig utelukker hverandre
SITATER
  • forfatteren behandler spørsmålet kasualitet og determinisme og fører inn begrepet komplementaritet som det forløsende ord
     (VG 1957/307/2/6)
  • forskjell mellom et samfunn preget av likhet og liten arbeidsdeling og et samfunn preget av komplementaritet og stor arbeidsdeling
     (Norge og EEC 197 1971)
  • den unge Intelligensen hadde fullt ut akseptert romantikkens kjønnsteori om komplementaritet, de to kjønn utfylte hverandre med ulike egenskaper som opptrådte i par: styrke-mildhet, forstand-fromhet
     (Anne-Lise Seip Demringstid 162 2007)