komplementaritet
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; komplementariteten 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
komplementariteten
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kompləmentarite:´t]
ETYMOLOGI
BETYDNING OG BRUK
det at noe er komplementært
; korrespondanse mellom entiteter eller forhold som gjensidig utelukker hverandre
SITATER
-
forfatteren behandler spørsmålet kasualitet og determinisme og fører inn begrepet komplementaritet som det forløsende ord(VG 1957/307/2/6)
-
forskjell mellom et samfunn preget av likhet og liten arbeidsdeling og et samfunn preget av komplementaritet og stor arbeidsdeling
-
den unge Intelligensen hadde fullt ut akseptert romantikkens kjønnsteori om komplementaritet, de to kjønn utfylte hverandre med ulike egenskaper som opptrådte i par: styrke-mildhet, forstand-fromhet(Anne-Lise Seip Demringstid 162 2007)