knut substantiv BØYNINGen; knuten, knuter genus maskulinum ubestemt artikkel en bestemt form entall knuten ubestemt form flertall knuter UTTALE[knu:t] ETYMOLOGI av norrønt knútr; jf. sideformen knute BETYDNING OG BRUK 1 dialektalt | se knute 2 dialektalt nov | jf. knutelaft 3 dialektalt mer eller mindre avrundet fjelltopp | jf. nut
