Det Norske Akademis Ordbok

knurre

knurre 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLknurret, knurret, knurring
preteritum
knurret
perfektum partisipp
knurret
verbalsubstantiv
knurring
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[knu`r:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
opprinnelig lydord; jf. tysk knurren, svensk knorra
BETYDNING OG BRUK
1 
særlig om dyr
 frembringe en dyp, surrende lyd (særlig i sinne)
SITATER
  • [ulvene] knurrede … til hverandre, og det pleier jo ikke netop at være tegn paa venskab
     (Otto Sverdrup Nyt Land II 175 1903)
  • var det en løve, som knurred?
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 140)
  • [bamsen] knurred og den brummed
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 94)
  • hunden begynte å knurre, en dyp illevarslende lyd
     (Chris Tvedt Dødens sirkel LBK 2010)
  • Luna [bet hannhundene bak ørene] mens hun knurret rasende
     (Anne B. Ragde Eremittkrepsene LBK 2005)
1.1 
om naturfenomen, motor og gjenstand som gir (kraftig) lyd fra seg
 frembringe en dyp, hul, drønnende, skurrende lyd
; brumle
; rumle
SITATER
  • brændingen knurrede sin lille ensformige sang
     (Alexander L. Kielland Garman og Worse (1899) 344)
  • Skagerak lå der og knurret natten lang
     (Arnulf Øverland Brød og vin 44 1924)
  • [skjærene] glæfser i skum, og det knurrer ilde
     (Arnulf Øverland Brød og vin 50 1924)
  • ovnen … lyser, knurrer og spraker varme
     (Bernhard Folkestad Blaa hjul 34 1923)
  • kanonene knurret og rotet opp jorda
     (Karsten Alnæs Historien om Europa 2 LBK 2004)
  • [en dieselmotor] knurret … gjennom susingen fra regnet
     (Kjersti Scheen Vårmåne 135 1986)
  • de hørte kjøleskapet knurre på kjøkkenet
     (Kjersti Scheen Månefeen LBK 1993)
  • magene knurret
     (Astrid Nordang Eva Dunkel LBK 2012)
     | magene romlet av sult
2 
om personer
 si (noe) (sint) med dyp, grov stemme
SITATER
  • «Bestyreren har havt travelt», knurrede Steffensen
     (Alexander L. Kielland Fortuna 199 1884)
  • skyter du så slår jeg deg ihjel på flekken, knurret han kaldt
     (Terje Stigen Krigen LBK 1989)
2.1 
overført
 uttrykke sin misnøye, ergrelse over noe
; si noe i gretten, misfornøyd, ergerlig tone
; protestere
; brumme
; murre
; skjenne (over)
SITATER
  • det nyttet ikke knurre
     (Sigrid Undset Husfrue 50 1921)
  • der var noget i Fjelds skarpe, blaa ransakende øine, som fik ham til at bøie hodet i en slags knurrende underdanighet
     (Øvre Richter Frich Slangeblomsten fra Magdala 140 1927)
  • [venstreaviser] knurrer over hvad «Nationen» skriver om Bondepartiets forhold til samlingstanken
     (Nationen 1932/9/3/1)
  • [jeg] har ikke møtt noen [i avisen] som knurrer over at en dominikanermunk har fast spalteplass
     (Jon Michelet Brev fra de troende LBK 2008)