Det Norske Akademis Ordbok

skjenne

skjenne 
verb
BØYNINGskjente, skjent, skjenning
UTTALE[ʃe`n:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
samme ord som skjende; se også skjennes
BETYDNING OG BRUK
1 
bruke munn (på noen)
; skjelle
; irettesette
EKSEMPLER
  • skjenne på noen
  • skjenne på en hund
SITATER
  • «Hys – Hys – Henriette,» skjændte søsteren
     (Alexander L. Kielland Skipper Worse 31 1882)
  • noen ganger skjente mamma på ham: Kom deg nå ut litt! Sa hun. Du blir bare slapp av å være så mye inne, du trenger frisk luft!
     (Atle Næss Østre linje LBK 1994)
2 
som s-verb (med resiprok betydning)
 
skjennes
 munnhugges
; krangle
; kjekle
; trette
SITATER