Det Norske Akademis Ordbok

knoke

knoke 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; knoken, knoker
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
knoken
ubestemt form flertall
knoker
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kno:`kə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
muligens fra middelnedertysk knoke, beslektet med knokkel; jf. norrønt knúi 'knoke (på fingrene)'
BETYDNING OG BRUK
1 
knokkel
; ben
1.1 
kjøttben brukt til å koke suppe på (særlig nederste del av bogen)
 | jf. suppeknoke
EKSEMPEL
  • koke kraft på knoker
SITATER
  • etter hvert som de har gnagd av en knoke, slenger de den på bordet
     (Olav Angell Oslo i skumring 249 1991)
  • en blodig knoke med fettete kjøtt
     (Tonje Røed Udødelig med deg LBK 2001)
2 
fremspringende knokkelparti ved ledd, særlig fingerledd
 | jf. fingerknoke, håndknoke
EKSEMPEL
  • holde om rattet så knokene hvitner
SITATER
  • stærk er hendes knok endnu
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter I 362)
  • [han] hug sig i knogen
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 214)
  • smeld af trumfer, som sattes i bordet med en haard knoge
     (Vilhelm Krag Isaac Seehuusen 107 1900)
  • [han] dunket med knokene i bordplaten
     (Kristian Elster d.y. Av Skyggernes Slegt 40 1919)
  • tæl knokerne, skarv! før du prøver min næve!
     (Hans E. Kinck Driftekaren 76 1908)
  • en dag slo Ola Dæven ned en formann … Slo ham midt i ansiktet med knyttet knoke
     (Tore Stubberud Råtten sol LBK 2008)
  • hun var oppe i øyekroken med en knoke
     (Karin Fossum Jeg kan se i mørket LBK 2011)
3 
dialektalt
 (økenavn på) menig soldat
SITAT
  • soldater eller knoger som vi i almindelighed kalder dem
     (Vilhelm Krag Min Barndoms Have 62 1926)