Det Norske Akademis Ordbok

knekte

knekte 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLknektet, knektet, knekting
preteritum
knektet
perfektum partisipp
knektet
verbalsubstantiv
knekting
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kne`ktə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra tysk knechten, grunnbetydning 'gjøre til tjener, til slave', avledet av Knecht 'knekt'; jf. knekt
BETYDNING OG BRUK
nå sjelden
 tvinge til lydighet
; kue
; kuste
SITATER
  • han havde knegtet det unge menneske
     (Kristian Elster Samlede Skrifter I 33)
  • selv russen skal nu knektes og politiforvaltes, fordi de er frekke nok til å velte et par benker i et offentlig anlegg
     (Øvre Richter Frich Gullåren (1936) 154)
  • et frihetselskende folk ble knektet under fremmed voldshånd
     (Lorentz Eckhoff Borgeren 90 1958)