Det Norske Akademis Ordbok

knebel

Likt stavede oppslagsord
knebel 
substantiv
BØYNINGen; knebelen, knebler
UTTALE[kne:´b(ə)l]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelnedertysk knevel 'kort, tykt trestykke; tvunnet spiss på overskjegg', beslektet med norrønt knefill '(tverr)stang, stokk, pel'; i denne betydningen forkortet form av knebelsbart; jf. knebel; se også knevel
BETYDNING OG BRUK
1 
gjenstand (f.eks. kloss, kule, tøystykke) til å stikke i munnen på menneske eller dyr for å hindre det i å skrike eller rope om hjelp
 | jf. kneble
SITATER
  • [jeg] heiv huet bakover, vrei meg ut av knebelen og skreik
     (Kyrre Andreassen Det er her du har venna dine 120 1997)
  • nylonrep til å kvele ofrene med, tape og knebel lå skjult i utstyrsvesken hans
     (Mona Lyngar Noe til snakk 382 2006)
  • Kimber lagde knebel av en tøyfille og stakk den i munnen på jenta
     (Kurt Aust Kaos og øyeblikkets renhet LBK 2008)
2 
(en(hver) av de to spissede halvdelene av en) knebelsbart
SITATER
  • gevaldiger Ole Vidste, en mager, middelaldrende mand med lyse knebler
     (Rudolf Muus Ole Høilands Penge 5 1898)
  • han snor sin brune knebel
     (Hans E. Kinck Vaarnætter 263 1901)
  • en høi militær med kroget næse og martialske knebler
     (Ragnhild Jølsen Samlede skrifter II 75)
3 
muntlig, nå sjelden
 slyngel
; tosk
SITATER
  • «Naa saa snak da, knebel!» smaldt det fra majoren
     (Vilhelm Krag Isaac Seehuusen 227 1900)
  • frække knebler! skummet han
     (Hans E. Kinck Kirken brænder 8 1917)