Det Norske Akademis Ordbok

klokskap

klokskap 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; klokskapen
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
klokskapen
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[klo:´kskap]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt klókskapr; jf. suffikset -skap
BETYDNING OG BRUK
1 
evne til å være klok
; god, klar forstand
; klar, sikker dømmekraft
SITATER
  • jeg vil ødelegge de vises visdom, og de klokes klokskap vil jeg gjøre til intet
     (1 Kor 1,19)
  • Cæsars tapperhed og klogskab
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 172 1873)
  • klogskab bød mig at handle mildt
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 185 1873)
  • det var godheten, forstanden og klokskapen hos henne som ga ham denne trygghetsfølelse
     (Kristian Bingen Han som ingen nevner 200 1946)
  • jeg forbandt alltid hans taushet med klokskap – sånn som vi forbinder taushet med klokskap i Norge
     (Odd Børretzen Noen ganger er det all right og andre tekster 18 1997)
  • de fire kardinaldydene – måtehold, tapperhet, klokskap og rettferdighet – kan avledes av kjærligheten til Gud
     (Trond Berg Eriksen Augustin 123–124 2000)
2 
overensstemmelse med det som er riktig og logisk
 | jf. fornuft
SITATER
3 
innsikt, erfaring (på et bestemt område, i en bestemt sak, et bestemt forhold)
 | bare i sammensetninger som etterpåklokskap, verdensklokskap