kloking substantiv MODERAT BOKMÅLen; klokingen, klokinger genus maskulinum ubestemt artikkel en bestemt form entall klokingen ubestemt form flertall klokinger FULL BOKMÅLSNORM UTTALE[klo:´kiŋ] ETYMOLOGI avledet av klok med suffikset -ing BETYDNING OG BRUK muntlig klok person
