Det Norske Akademis Ordbok

klining

klining 
substantiv
BØYNINGen; kliningen, klininger
UTTALE[kli:`niŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt klíningr; jf. også den sammentrukne formen kling; verbalsubstantiv til klína; se kline; jf. suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
påsmurt lefse eller flatbrød
EKSEMPEL
  • klining med smør, rømme
SITATER
  • jf.
     
    Morten … sad i sæteren og spiste sin kjernerømme-klining
     (Nicolai Ramm Østgaard En Fjeldbygd 112 1852)
  • han slænger kliningen bortover bordet
     (Hans Aanrud Fortællinger for barn I 231 1917)
  • dialektalt
     
    når ei kvige hadde kalvet og hun skulle mjelkes første gang, [skulle det] stå et menneske ved siden av kviga og spise klenning (lefse). [D]essmere klenning der kunne spises før mjelkinga var tilendebrakt, dessmere mjelk ble der i kua
     (Svale Solheim Norsk sætertradisjon 134 1952)
     | sitat fra hjemmelsmann Johan Bakken om forhold i Ålen