kling
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; klingen, klinger 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
klingen
ubestemt form flertall
klinger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kliŋ:]
ETYMOLOGI
samme ord som klining
BETYDNING OG BRUK
dialektalt
klining
| jf. kinnekling, lefsekling
SITAT
-
Tante Ingrids egen kling(Per Qvale Trabant 127 2013)