Det Norske Akademis Ordbok

klient

klient 
substantiv
BØYNINGen; klienten, klienter
UTTALE[kli-e´nt]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via tysk Klient, fra latin cliens (genitiv clientis)
BETYDNING OG BRUK
1 
især om forhold i antikkens Roma
 person som har underordnet seg en mektig borger for å få hjelp og beskyttelse (f.eks. i rettssaker)
 | jf. klientelisme, patron
SITATER
  • klienterne [gled] tilbake til hver sin patron
     (Hans E. Kinck Guldalder 172 1920)
  • tingmændene mottar sine klienter, sine venner og bekjendte
     (Gunnar Heiberg Samlede dramatiske verker IV 119)
2 
person som mottar hjelp
2.1 
person som mot betaling mottar hjelp og rådgivning av en fagutdannet person, især av advokat
SITATER
  • det er … fullstendig uforsvarlig å plassere min klient [på glattcelle]
     (Jan Mehlum En rettferdig dom LBK 2000)
  • forsvarere stjeler klienter fra hverandre
     (Chris Tvedt Dødens sirkel LBK 2010)
2.2 
især som annet sammensetningsledd
 person som mottar hjelp fra det offentlige
 | jf. sosialklient
SITATER
  • min venninne var sosionom, og skulle … møte en klient
     (Dag Solstad Roman 1987 350 1987)
  • selv om en person er klient, bruker eller tjenestemottaker i noen sammenhenger, er det viktig å være klar over at hun eller han ikke er det i alle sammenhenger de inngår i
     (Irene Levin Hva er sosialt arbeid (2021) 12)
3 
nå sjelden
 kunde
; gjest
 | jf. klientell
SITAT
  • der [til bordellet] meldes en helt ny og fremmed «client», som plutselig kommer der en kveld
     (Vilhelm Dybwad Glade minner fra spredte år 186 1950)
4 
IT
 lokal programvare eller maskinvare som via et nettverk gir tilgang til tjeneste på en tjener