Det Norske Akademis Ordbok

klangfarge

klangfarge 
substantiv
VARIANTklangfarve▵
BETYDNING OG BRUK
1 
musikk
 særegen farge, lydnyanse som en tone, stemme, musikksats e.l. (særlig) får ved virkningen av overtonene
; timbre
SITATER
  • kosaksang i slavisk klangfarve
     (A-magasinet 20.10.1927/5)
  • rikt nyanserte klangfarver
     (Nationen 1931/210/3/5)
  • råstoffene som komponistene fletter sitt tonevev av er rytme, melodi, harmoni og det som en i mangel av et bedre ord får kalle klangfarge
     (Børre Qvamme Musikk 12 1944)
  • det er de færreste [komponister] som har nyttet ut klangfargen [til sangstemmen]
     (Børre Qvamme Musikk 145 1944)
  • det som interesserer Debussy, er ikke harmoniens gjensidige spenning, men deres klangfarge, deres klangmaleriske muligheter
     (Amalie Christie Mennesket og musikken 218 1948)
  • overført
     
    enhver virkelig kunstner … har sitt formspråk, sin aksent i tegningen, sin klangfarve i koloritten
     (Jens Thiis Leonardo da Vinci 3 1949)
2 
litteraturvitenskap, metrikk
 særegen klanglig farge, karakter hos lyd, ord, tale, språk e.l.
EKSEMPEL
  • vokalen «i» har en lys klangfarge