Det Norske Akademis Ordbok

klangfarge

klangfarge 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
FULL BOKMÅLSNORM
VARIANTklangfarveInformasjon
BETYDNING OG BRUK
musikk
 særegen farge, lydnyanse som en tone, stemme, musikksats e.l. (særlig) får ved virkningen av overtonene
; timbre
SITATER
  • kosaksang i slavisk klangfarve
     (A-magasinet 20.10.1927/5)
  • rikt nyanserte klangfarver
     (Nationen 1931/210/3/5)
  • råstoffene som komponistene fletter sitt tonevev av er rytme, melodi, harmoni og det som en i mangel av et bedre ord får kalle klangfarge
     (Børre Qvamme Musikk 12 1944)
  • det er de færreste [komponister] som har nyttet ut klangfargen [til sangstemmen]
     (Børre Qvamme Musikk 145 1944)
  • det som interesserer Debussy, er ikke harmoniens gjensidige spenning, men deres klangfarge, deres klangmaleriske muligheter
     (Amalie Christie Mennesket og musikken 218 1948)
  • overført
     
    enhver virkelig kunstner … har sitt formspråk, sin aksent i tegningen, sin klangfarve i koloritten
     (Jens Thiis Leonardo da Vinci 3 1949)
litteraturvitenskap, metrikk
 særegen klanglig farge, karakter hos lyd, ord, tale, språk e.l.
EKSEMPEL
  • vokalen «i» har en lys klangfarge