Det Norske Akademis Ordbok

kjenner

kjenner 
substantiv
BØYNINGen; kjenneren, kjennere
UTTALE[çe`n:ər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av kjenne med suffikset -er
BETYDNING OG BRUK
også alminnelig som sisteledd i sammensetninger
 person som har særlig god kjennskap til noe (og kan bedømme kvaliteten)
 | jf. skjønner og sammensetninger som bokkjenner, kunstkjenner, kvinnekjenner, menneskekjenner, språkkjenner, vinkjenner
SITATER
  • kjendere og skjønnere av mennesker
     (Knut Hamsun Segelfoss By II 133 1915)
  • [et praktstykke] som efter kjenderes dom vilde være en pryd for et museum
     (Alexander L. Kielland Fortuna 13 1884)
  • enhver kunstelsker … må oppøve seg til kjenner
     (Jens Thiis Leonardo da Vinci 3 1949)
  • neste ukes populæravhandling fra vår fremste kjenner og selvlærte ekspert
     (Tom Lotherington Den tredje tjeneren 199 1985)
  • en kjenner av rytmemusikken
     (Bjørn Stendahl og Johs Bergh Sigarett stomp 76 1991)
  • Doderer, en profund kjenner av byen og dens historie
     (Elsbeth Wessel Wien 328 1999)
  • «jøss,» sa Harry. «Jeg visste ikke at du var en kjenner av klassisk musikk»
     (Jo Nesbø Flaggermusmannen LBK 1997)