Det Norske Akademis Ordbok

kinning

kinning 
substantiv
Informasjon
BØYNINGen; kinningen, kinninger
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
kinningen
ubestemt form flertall
kinninger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[çi´n:iŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av kinn med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
skrått hugget flate på side av stokk i et laft (inn mot selve innhugget i sammenføyningen)
SITAT
  • de hugde alt for lange skår der stokkene ble lagt oppå hverandre, så at skårene, eller kinningene, gapte som spedalskes tenner
     (Eystein Eggen To konger 206 1999)