Det Norske Akademis Ordbok

kiltre

kiltre 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLkiltret, kiltret, kiltring
preteritum
kiltret
perfektum partisipp
kiltret
verbalsubstantiv
kiltring
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[çi`ltrə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
jf. norrønt kjalta, kelta, kilting, kjǫlting 'bærerom over beltet i kjortel'; jf. kilte, kilt, kilting
BETYDNING OG BRUK
i fast forbindelse
UTTRYKK
kiltre opp
dialektalt
 binde, feste løst opp
  • [hun satt] med det rynkede helgedagsskjørt kiltret op for ikke at faa kvae paa
     (Ragnhild Jølsen Samlede skrifter I 278)
  • hurtig kiltret han prestekjolen op
     (Bernt Lie Mot Overmagt 249 1907)