Det Norske Akademis Ordbok

kengle

kengle 
verb
BØYNINGkenglet, kenglet, kengling
UTTALE[ke`ŋlə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
jf. kjeng og dialektalt kjenge (verb) 'sette kjeng på, feste med en krampe'; jf. også dialektalt kangle 'gripe etter', beslektet med kongle
BETYDNING OG BRUK
dialektalt
 henge etter (eller på siden av) kjøretøy i fart
; hekte
; kjanke
SITATER
  • den 12 år gamle eleven som vinteren 1976–77 «kenglet» på bussen fra Nabbetorp over brua til byen [Fredrikstad] og tilbake midt i skoletida
     (Demokraten 17.10.2007)
  • livet som barn var trygt og godt, med bading i Guttebukta om sommeren og kengling bak bussen om vinteren
     (Fredriksstad Blad 28.04.2013)
  • jf., med avledet form
     
    om kveldene kengsler de med bussen til Gressvik
     (Gerd Brantenberg Sangen om St. Croix 258 1979)