kjanke verb BØYNINGkjanket, kjanket, kjanking preteritum kjanket perfektum partisipp kjanket verbalsubstantiv kjanking UTTALE[ça`ŋkə] ETYMOLOGI av uviss opprinnelse BETYDNING OG BRUK dialektalt henge etter (eller på siden av) kjøretøy i fart ; hekte ; kengle SITAT over hele byen kjanket kjuaguttene busser og lastebiler når snøen kom (bt.no (Bergens Tidende) 27.05.2017)
