Det Norske Akademis Ordbok

karaffel

karaffel 
substantiv
BØYNINGen; karaffelen, karafler
UTTALE[kara´f:(ə)l]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
omdannelse av fransk carafe, jf. tysk Karaffe, fra persisk; påvirket av ord som gaffel og taffel; jf. også formen karaffe
BETYDNING OG BRUK
flaskelignende beholder til å skjenke vann, vin eller annen drikke av
 | jf. vannkaraffel, vinkaraffel
SITATER
  • en karaffel gammel madeira
     (Alexander L. Kielland Samlede værker III (Mindeutgave) 181)
  • du [skal] forsyne mig gjerne faa en hel karaffel
     (Vilhelm Krag Baldevin 155 1925)
  • det ble laget karafler i flere fasonger, med eller uten ring om halsen, med eller uten glasspropp
     (Inger Marie Lie Hadelandsglass 1850–1900 8 1977)
  • så kom en vogn med vafler, og saft på små karafler
     (André Bjerke Morovers (1995) 4)
  • Thygesen … finner fram en karaffel og henter tre portvinsglass fra kjøkkenskapet
     (Jon Michelet Den frosne kvinnen LBK 2001)
  • hun satte proppen i karaffelen
     (Ragnhild Nilstun For kjærlighets skyld LBK 2002)
  • [servitøren burde] dekantert vinen ved bordet, ikke bare komme med en karaffel fra kjøkkenet
     (Magasinet 24.09.2011/87)