Det Norske Akademis Ordbok

kallelse

kallelse 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; kallelsen, kallelser
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
kallelsen
ubestemt form flertall
kallelser
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ka`l:(ə)lsə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til kalle, avledet med suffikset -else
BETYDNING OG BRUK
1 
litterært
 det å kalle(s)
 | nesten bare i sammensetninger, jf. bortkallelse, fremkallelse, innkallelse
1.1 
oppfordring
; maning
; kall
SITATER
  • vær ikke gjenstridig mod kaldelsen!
     (Alexander L. Kielland Skipper Worse 44 1882)
  • en av dem som fulgte kallelsen – eller falt for fristelsen – [til å skaffe en arving til kongehuset] var altså nummer fire, hertugen av Kent
     (Richard Herrmann Victoria 16 1987)
2 
litterært
 det å kalle(s) til et embete, en stilling
SITATER
  • [skulle det skje] at det nuværende representantskab kaldte mig til leder for teatret, saa vilde jeg ubetinget afslå kaldelsen
     (Henrik Ibsen Samlede verker XV 379)
  • Goethes kaldelse til Weimar
     (A-magasinet 02.06.1927/6)
2.1 
det å kalle(s) til en (livs)oppgave
; kall
SITATER
  • kan en mand tage Guds kaldelse fra en anden?
     (Henrik Ibsen Kongs-Emnerne 139 1872)
  • [Læstadius] var, sagde de, efter guds nådige kaldelse fremståt i Torneå lappmark
     (Carl Schøyen Tre stammers møte 83 1919)
2.2 
(indre) drift, trang, tilskyndelse (til en bestemt gjerning, livsoppgave)
; kall
SITATER