Det Norske Akademis Ordbok

håndgangen

håndgangen 
adjektiv
BØYNINGhåndgangent, håndgangne
ETYMOLOGI
jf. norrønt handgenginn og gå noen til hånde; annet ledd (foreldet, sterkt) perfektum partisipp av gå
BETYDNING OG BRUK
1 
arkaiserende, om mann, kriger
 som har gitt seg i tjeneste hos en høvding (især som hirdmann)
EKSEMPEL
  • håndgangen mann
SITATER
  • herre jarl, Andres Skjaldarband er eders håndgangne mand
     (Henrik Ibsen Kongs-Emnerne 70 1872)
  • stevne møte av de haandgangne mænd som er i byen nu
     (Sigrid Undset Husfrue 474 1921)
  • ved siden av lagmannen spiller andre kongelige ombudsmenn og håndgangne menn en avgjørende rolle i rettspleien mot slutten av høymiddelalderen, i første rekke syslemannen
     (Knut Helle Norge blir en stat 1130–1319 184 1974)
     | jf. syslemann
  • opptil et åttitall prelater og håndgangne stormenn [deltok på riksmøtene på 1200-tallet]
     (Knut Helle Norge blir en stat 1130–1319 220 1974)
     | jf. prelat
2 
overført, om person
 som er trofast (og ukritisk) tilhenger (av noe(n))
; som opptrer som lydig medhjelper (for noen)
SITATER
  • nogen av den hjemlige videnskaps haandgangne mænd forsøkte at slagte ham med nogen haanlige indlæg i den faglige presse
     (Øvre Richter Frich Den gyldne pest (1914) 11)
  • folk ble trakassert og slått ned på åpen gate av Hitlers håndgangne menn
     (Ragnhild Nilstun Min lange reise ender her LBK 2007)
  • regjeringens håndgangne menn og kvinner på Stortinget stemte «rett» og lojalt, men uten faktisk å vite hva de stemte for
     (Avisa Nordland 12.03.2012/3)