Det Norske Akademis Ordbok

prelat

prelat 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; prelaten, prelater
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
prelaten
ubestemt form flertall
prelater
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[prela:´t]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via middelnedertysk prelate, fra middelalderlatin praelatus 'hersker, embetsmann, føydalherre; høytstående geistlig', grunnbetydning 'foretrukket', perfektum partisipp av praeferre 'foretrekke'
BETYDNING OG BRUK
1 
kirkevesen, om katolske forhold
 høytstående geistlig person (bl.a. kardinal, legat, nuntius, biskop) med egen jurisdiksjon
SITATER
  • harmes heller ikke I fede, forgyldte prelater, fra abbederne og erkebiskopperne og indtil paven!
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter VII 434)
  • prelaten sitter just i samtale med sysselmannen
     (A-magasinet 28.09.1929/4 Yngvar Hauge)
     | fra middelaldernovelle
  • på Agnolinos forlatte vintønne ruvet prelatens fyldige legeme
     (Jens Bjørneboe Vinter i Bellapalma 182 1958)
  • opptil et åttitall prelater og håndgangne stormenn [deltok på riksmøtene på 1200-tallet]
     (Knut Helle Norge blir en stat 1130–1319 220 1974)
     | jf. håndgangen
  • abbeder og prelater og en god del adelig småfe
     (Bergljot Hobæk Haff Sigbrits bålferd LBK 1999)
2 
om protestantiske forhold
 geistlig person i fremskutt stilling
SITATER
  • naar han ihukom sin gejstlige stand, var han den myndige prælat fra top til taa
     (Kristian Elster Samlede Skrifter I 47)
  • Karna blandet seg, uoppdragent nok, i prelatens tale
     (Herbjørg Wassmo Karnas arv 207 1997)